Svar laftebenevnelser

Vi har kontaktet vår medhjelper i prosjektet Henning Olstad, vedrørende en spesifisering av laftebenevnelsen, og har fått svar som følger:

"Tja, ikke alltid like lett dette med betegnelser og det er jo mange flytende overganger.

 I den grad man kan kalle dette Barkelaft (garpelaft er muligens en dialektversjon av barke) kommer det an på tenkemåten når man lafter. 

Refererer man til meddragsbreddene når man hogger sidene på barken/halsen så er det innenfor Raulandslaftkategorien. Det var slik jeg oppfattet det når jeg var innom prosjektet.  Er barken derimot en fast brøk av dimensjon/høyde/bredde osv kan man kalle det barkelaft.  

Mange av laftene i Raulandsserien har ikke kverke fordi det er hugget igjennom det området.  Husker vi diskutere dette med Anders Dalsegg også, og vi var enige om at dette hører til i Raulandslaftserien.

Disse laftene med 6-kanta hals er jo en forenkling eller forenklet utgave av Raulandslaftet, der man har utelatt kverken. Ikke lett å si om en bombastisk kan kalle det for en "dialekt" av Raulandslaftet eller om en skal klassifisere de med ren 6-kanthals som egen gruppe."

Henning Olstad, sammen med Jon Godal og Steinar Moldal arbeider for tiden med en ny laftebok.

Dette er noe vi setter stor pris på, og ser veldig fram til å lese.

Legger ved et bilde av laftet som oppfriskning:

På 1850 tømmeret er det lite faste brøker å spore, her virker det som det er hogd etter eget hode og tømmerets rammer som skal felles sammen, kinningsfall, garpe høyde og bredde varierer mye. 

I det eldste tømmeret er det mere stilrent, og vi har ikke laftet sammen mer enn to laft av den eldre typen (bilde 2) så det skal bli litt spennende å se på nøyere på når vi begynner i sommer.

Bilde2

Er det noen som har innspill på laftebenevnelser her så fyr løs!

Laftebenevnelser

Beklager liten oppdatering av bloggen, men prosjektet venter på oppstart til Sommer`n 2015.

Men vi har ivertfall fått kommentarer på laftebenevnelsen som vi har brukt, og det er fint å få kritiske tilbakemeldinger for det øker vår bevissthet rundt det vi driver med og prøver å formidle.

Svein B. Oppegaard skriver i en epost til oss:

Jeg refererer til telefonsamtale sist fredag hvor jeg hadde kommentarer til at Henning Olstad på hjemmesiden til Heimtveiten av 5. februar 2013 på side 9 uttaler “laftet er et Raulandslaft og skal få en utdypende beskrivelse senere”. På et annet sted - med hvit skrift på sort bakgrunn – et bilde datert 12. april 2013 hvor det er skrevet følgende: “Laftet er et garpelaft med synlig kinning på overhogg og underhogg. Men garpen er hogd helt gjennom og opp og har ikke kverke slik som i et Raulandslaft.”

Jeg er forbauset over at Norsk Folkemuseum ikke klarer å presentere det laftet som fremkommer på samtlige fotos fra hjemmesidene som et laft med 6-kanta halsing. Dette er en lafteteknikk som er kjent fra Setesdal og Telemark fra mellomalderen og benyttes fortsatt – spesielt ved magetjeljet virke – blant annet i Vinje/Rauland. Jeg er også kjent med at det har vært benyttet i Setesdal i vår tid.

Det også som forbauser meg er at ingen har kontrollert lafteteknikken i henholdsvis Norske minnesmerker av Arne Berg, bind 1 Alment oversyn side 41 og 42. Videre vises det til Halvard Vreim Laftehus side 47 og sist Kristian Strømshaug Lafting – Emne og omgangsmåte, side 93 Laftehogg 5 og side 94 Laftehogg 7.

Laftehalsen på et Raulandslaft har 8-kantet tverrsnitt på halsen i motsetning til 6-kantet laft.

Jeg håper for Norsk Folkemuseums skyld at museet klarer å rette opp slike elementære feil.

 Forøvrig har jeg en del tilleggskommentarer til det som er lagt ut på hjemmesiden som gjelder Heimtveiten, men det vil jeg komme tilbake til .

Jeg håper å få en tilbakemelding på mine kommentarer på lafteteknikken.

 Hilsen Svein B. Oppegaard

Mageteljing

Mageteljing, det er i hovedsak "ny tømmeret fra 1850" som vi bytter, det er kun en halv stokk av de 27 som vi bytter som er av gjenbrukstømmer som er en annen klasse i utforming og overflate.

Men vi har fått en god mengdetrening på 1850 tømmeret og beskriver en måte som vi har funnet gir veldig like spor:

1850tømmeret; «grovøkset og flatmaget»:

Overflaten på tømmeret er grovt og kraftig hugget, det er gjort kraftige hogg for å gjøre vei i vellinga. Stokkene er også forskjellige, alt etter hvem som har hogd dem, kanskje guttungene som var med hogg de fleste stokkene?

Arbeidet begynner med å studere den gamle stokken som skal byttes, mål overføres til den nye, krok og sleng legges den veien vi vil ha. Vi snorslår med en sotsnor fra topp til bunn på eksakt mål. Deretter skårer vi stokken med en boløks (skogsøks) med omtrent en fots avstand fra skår til skår bortover stokken. Vi skårer en tomme utenfor våre oppslåtte streker, for å få passelig mage på midten. Derpå hugger vi veden mellom skårene bort med den samme øksen. Ord for dette er å skulphogge eller laskhogge. Vi sitter igjen med en veldig grov, svakt buet flate. Begge operasjoner blir gjort med stokken passelig på skrå så en kan stå på baksiden av stokken å skåre og skulphogge.

Derpå settes stokken i lodd, og vi hogger selve mageformen med bila. Vi står nå med et bein på hver side av stokken og hogger på skrå ned og bakover. Vi må strebe etter å hogge like hardt og grovt som de gamle. Vi hogger ned til margen, og så snur stokken rundt med en stokkvender og teljer siste halvside ned til margen.

Gjenbrukstømmeret: Pjålet og med jevn mage

Her har vi kun måttet bytte ut en kinnung⁶, så vi har ikke fått reindyrket en huggemåte lik som beskrevet ovenfor, men vi har prøvd to alternativer. Se skisse på alternativ 1 og 2.

Bilde 9

I alternativ 1 loddes stokken loddes opp og tverrsnittet tegnes opp i endene. Stokken slås med sotsnsor i topp og bunn på eksakt bredde. I tillegg blir det snorslått en rett flate for tykkelsen av stokken (magemålet).  Stokken skåres inn til første strek (magetykkelsen) og skulphogges . Vi står igjen med en rett side, og litt over midten på stokken gir vi den et nytt snorslag, og så blir det skåret nesten ned til strekene 2 og 3 før vi hogger vekk skårene. Så hugger vi overflate fin med teljebila og teljer det fint til inn til streken, og vi står igjen med en mageform som er veldig symmetrisk og rett. Hele stokken pjåles og gjøres helt glatt og fin, så huggesporene utslettes.

Det andre alternativet består i at stokken loddes opp og tverrsntittet tegnes opp i endene. Stokken snorslås i topp og bunn på eksakt bredde. Det snorslås en strek i forlengelsen av 1, og denne hogges til en rett side før det skåres og skulphogges som beskrevet tidligere. Så merkes midten med et snorslag, og 2 blir hogd til en rett flate. Stokken teljes med bila og pjåles. Dette alternativet gir en håndtering mindre, sjøl om begge gir samme utrykksform.

 Etter dette er stokkene klare for å felles på plass, med laft og mosefar.

Besøk av Kulturringen.

I juli hadde vi besøk på museet fra Kulturringen. Kulturringen er en del av Akershusmuseet og er et opplæringskontor for gamle håndverksfag. Deres mål er å verne, videreføre og gjenreise gamle håndverksfag og fag med verneverdige teknikker. Dette gjør de blant annet ved å ansette lærlinger og skaffe læreplasser i gamle håndverksfag, samt å informere om håndverksfagene på diverse arrangementer og messer.

Her er to linker:

http://www.handverk-design.no/?p=798

http://www.facebook.com/#!/kulturringen

Demonstrasjonshogging, Publikumsundersøkelse og Informasjonsbod

I uke 30 og 31 var Sebastian Namork og Mikael Løvgren på byggeplassen og teljet og demonstrerte tilhogging av mageteljet tømmer.
Sebastian og Mikael har begge vært med oss tidligere i år, på utplassering på Heimtveiten prosjektet, og jobber i sommer som formidlere på Norsk Folkemuseum.
De har en uke hver seg på Heimtveiten, og står strategiskt til med tanke på publikum, med prat og kostyme.

Samtidig gjennomførte Per Magnus Sandsmark et publikumsstudium med hovedvekt på håndverksformidlingen ved Heimtveiten. Hva lærer publikum? Hvordan lærer publikum? Hva betyr kunnskap om håndverket for forståelsen av bygning, kultur og historie? Dette er noe Per Magnus vil ha svar på i sin masteroppgave i museologi ved UiO. 

På  byggeplassen står nå en Informasjons bod. Med en presentasjon av arbeidet i tekst og bildeplakater, stumfilm, og hoggelyder. Samt noe av verktøyet som brukes på Heimtveiten. 

Det er verdt å få med seg!

Pause i arbeidet

Heimtveiten arbeidet blir satt litt på vent mens vi driver med annet arbeid på forsommeren.
Stue ifra Lende på Jæren (men her på museet) skal få nye borger og steinmurer.

Studie elev

Vi har hatt med oss Mikael Lövgren fra  Sjöviks tvååriga timringsutbildning i Sverige i nesten hele april.
Og her er en liten tekst fra han om prosjektet:

Som student på Sjöviks tvååriga timringsutbildning (när man ägnar sig åt ”timring” i Sverige handlar det främst om lafting, noving, och begreppet är inte lika brett som norskans ”tømring”) har jag gjort min sista praktik på Norsk folkemuseum, och då specifikt på Heimtveiten-projektet. Jag har i veckan gjort illa ryggen (inget allvarligt, men den behöver vila) och har därför blivit satt att blogga.

I utbildningen på Sjövik är det fokus på den traditionella timringen, och man lägger mycket vikt på att applicera gamla, vettiga lösningar i arbetet med dagens nytimrade byggnader. Jag är intresserad av det förindustriella samhället, dess arbetsorganisation, osv, och det var därför jag sökte mig till Oslo, och Norsk folkemuseum.

I nyresningen av stallet, från Heimtveiten, så försöker man göra saker på bondens vis. Det vill säga, man anstränger sig för att efterapa de huggspår som man har funnit och analyserat i de kvarvarande stockarna, för att kunna nå fram till en historisk korrekt hugg och tæljeteknik. (Nyckelord bakom mycket av detta är struktur och mönster). Att iträda rollen som de setesdalinger som uppförde stallet 1850 har inte varit en barnlek för mig, som självfallet är mer van den svenska traditionen av timring, och av svenska yxor; men det har just därför varit så mycket mer intressant, och givande!

En av de saker som jag har gjort här är att timra en flyttbar knutkedja som ska användas för att besökande på museet ska kunna få en bättre förståelse för hur själva knuten (novet, laftet) är konstruerad. Det är alltså samma knuttyp som har använts i heimtveitenstallet.

Mosesnakk

Etter litt nærmere studie av moserestene på det gamle tømmeret, kunne Anders Dalseg konstatere, at det ikke er det brukt etasjemose også kalt husmose på stallen. Tradisjonelt sett er det stort sett brukt denne mosearten til isolering mellom stokker her til lands. Det har den enkle forklaringen at den faktisk ikke finnes i Setesdal. Han har heller aldri sett den på noen bygninger i Setesdal. I stedet er det brukt en torvmose i forskjellige varianter (Spagnum), de vokser naturlig i myrer. Men i forhold til husmose trekker den mer vann, og har en tendens til å holde lengre på vannet. En gammel håndverker som Dalseg har snakket med i Valle i Setesdal fortalte at de pleide å legge 3-4 fingerbredder høyt lag, på tvers, oppå stokken med våt mose. Så la de på neste stokk, og banka den godt ned så mosen ble komprimert og vannet fra mosen skvatt ut til sidene. Senere gikk de med øks og stakk vekk overskytende mose på inn- og utside. Dalseg fortalte også at de finner veldig ofte råteskader i mellom stokkene på gamle hus i Setesdal, og han mente at dette kan skyldes at torvmose er brukt. Disse råteskadene er det også veldig mye av på vår stall.

Råteskade i meddraget

For oss blir jo dette en interessant diskusjon. Skal vi være tro mot tradisjonen i Setesdal og fortsette å bruke torvmose? Eller skal vi gå over til å bruke husmose/etasjemose, som har bedre egenskaper? Et annet dilemma i forhold til dette er at på Bygdøy har vi i tillegg et fuktigere kystklima enn i Setesdal, de siste somrene har vært svært fuktige, og tømmeret i bygningene har nærmest vært konstant fuktig hele sommeren. Det kan være et risikoprosjekt å isolere mellom stokkene med mose som har "glavaegenskaper". Kom gjerne med synspunkter!

Laft laft og atter laft 17/4-19/4

.......Angående lafting er det ikke mye å si, da dette er et arbeide som alle bønder behersker....
(fritt oversatt til Norsk fra: Allmänna råd, NW Lundeqvist, Tidsskrift for landtbyggnadskonst och ekonomi, 1862)

Denne påstanden fra 1862 kan man vel trygt si at ikke stemmer med virkeligheten i 2013, så onsdag 17/4 - fredag 19/4 arrangerte vi lafteseminar på Heimtveiten. Seminaret var to-delt, med praktisk arbeid onsdag, frem til lunsj torsdag, og hele fredag. Torsdag, etter lunsj, hadde vi skravlesminar i Collett og delvis ute på Heimtveiten og i Setesdalstunet. Den praktiske delen var delvis internt for museets håndverkere, men med kyndige veiledere i Henning Olstad og Anders Dalseg. Vi hadde også med Mikael Løvgren og Sebastian Namork som skal jobbe som tunverter på Heimtveiten i sommer. I tillegg til dette var Paul Zsalodek med oss, han studerer bygningsvern på Universitetet i Gøteborg, Mariestad, og skriver i disse dager oppgave om opp-ned lafting ved utskifting av råteskadet tømmer i bygninger.
Målsetningen for den praktiske delen var å lære og diskutere ulike teknikker for oppmerking av nover ved utskifting av stokker, tilpassing av gamle stokker mot nye. Dette blir en "baklengs" måte å tenke på, for det gamle novet og meddraget er "hellig", og kan ikke røres, og all tilpassing må skje på den nye stokken. Det er mange veier frem til målet, og det finnes nesten like mange teknikker for dette som det finnes restaureringshåndtverkere, men noen "enkle" basisteknikker og fremgangsmåter lærte vi av Henning Olstad.

Vi delte oss i tre grupper. En gruppe arbeidet videre med stallen, sammen med restaureringshåndverker Anders Dalseg fra Setesdal, en gruppe trente på en liten prøvekasse vi har på avdelingen, og Mikael og Sebastian jobbet med et laftekryss som skal stå utstilt på byggeplassen slik at publikum kan løfte på stokkene og kikke inni novet for se hvordan det ser ut.

Museumshåndtverkere  Einar Haugen og Magnus Wammen i arbeid med henholdvis prøvekassa og stallen.

Torsdag etter lunsj var det klart for skravleseminar i Collett. På denne delen var det rundt 30 påmeldte, håndverkere og andre i bygningsvernsbransjen og interesserte. På foredragslisten sto Magnus Wammen, Paul Zsalodek, Henning Olstad og Anders Dalseg. Magnus fortalte om det soppskadete tømmeret vårt, som også har fått et eget innlegg her på bloggen, Paul fortalte om arbeidet med sin oppgave og studier om opp-ned lafting. Henning Olstad holdt et foredrag om forskjellige laft, laftets historie, lokale forskjeller og oppbygging, og Anders Dalseg fortalte om ulike byggeskikker og særtrekk i Setesdal. Dette foredraget tok vi ute i Setesdalstunet. Videre hadde vi åpning av Heimtveitens Black Box, som er en multimedial håndtverksutstilling for publikum å gå inn i, med utstilling av historisk verktøy og bilder og informasjon om prosjektet. Tilslutt demonsterte Magnus og undertegnede tæljeteknikker for Heimtveittømmeret og Henning Olstad oppmerking og teknikker ved tilpassing av nytt mot gammelt tømmer. Takk for oppmøte og alle bidrag og innspill som gjorde dette til veldig lærerike og spennende dager.

Anders Dalseg forteller om byggeskikker i Setesdal

Laftestart

Vi starta lafting denna uka (uke15), og er nesten ferdig med syllomfaret.

Det går «fort», når det ikke er meddrag å tilpasse, men vi har uansett høydene til meddragsmotet (linja mellom stokkene) som vi må treffe. Høydene målte vi inn på tegning før vi demonterte Stallen.

Laftet er et garpelaft, med synlig kinning på overhogg og underhogg. Men garpen er hogd helt igjennom og opp, og har ikke kverke slik som i et Raulandslaft.                                           

Det eldste tømmereret (gjenbrukstømmeret) har ikke kinning på underhogget, Anders Dalseg mener dette er en indikasjon på at tømmeret er gammelt, og kan være fra 1700-tallet og tidligere.

Navnebeskrivelser av laft. Hentet fra boka Lafting av Kristian Strømshaug.

 Vi lafter som vi tæljer, dvs. at vi ser på laftet hvordan det er hogd og etterligner det, for det er en del forskjeller i hvor langt ut kinningene går fra veggliv, og kinningsfallet særlig på overhogget, og bredde på garpe. Vi kommer tilbake med mer detaljer når vi har fått det mer i nevane, og i hue.